Kapittel 3

Hva det nå enn var som tok Will på skulderen, var det ikke vennlig. Det kjentes som om noe rant kaldt nedover ryggen på ham, og han våget så vidt å snu hodet r for å se hva eller hvem det var.

Ingen pustet, og det var ikke noe tegn til liv i skogen, utenom han selv og gutten som satt lamslått og stirret på det som var bak Will. Gutten var så sjokkert at han gapte. Will ble redd. Uansett hva det var som var bak ham, slapp det ikke taket. Han kjente at han ble kald på skulderen akkurat der den holdt. Han støttet seg til treet da han sakte reiste seg opp. Hånden holdt fremdeles. Will snudde hodet sakte. Gutten så ned i bakken. Det så ut som han var i ferd med å gråte.

Will skalv da han snudde hodet. Øynene ble gigantiske da han fikk øye på det som var på skulderen hans. En brun og mager hånd som ikke kunne tilhøre noe menneske. Øynene fulgte hånden opp over, og da han så hva det var, hørte han at gutten begynte å gråte. De små øynene på treet stirret truende på ham. Var dette en drøm? Nei, det måtte være sant, for den harde og våte hånden holdt ham fast, og han kjente det godt.

Will ville helst rive seg løs og løpe sin vei, men han så på gutten som satt og gråt. Hva skulle han gjøre?

Plutselig kjente han en iskald vind fare forbi ham i full fart. Noe lyseblått for rett inn i treet, og med ett slapp treet taket i Will. Han la hånden på skulderen sin, mens han forbauset så bort på treet som bøyde seg over ham, svingte tilbake igjen, og så tilbake mot Will igjen. Dette gjentok seg tre ganger, før treet sto helt stille. Så ble øynene borte, og hånden så ut som en helt vanlig grein.

Gutten var like forbauset som Will. De så på hverandre. Will visste at det fantes drager, men at trærne kunne komme til liv, var noe nytt for ham. Men mer nytt var det for den lille gutten, som verken visste om drager eller levende trær.

Hva kunne det være som hadde hadde sust forbi ham? Han så bort dit vindkulen kom fra.

Det var fuktig i luften, og skogen var dekket av tåke. Han kunne så vidt skimte noe imellom to gigantiske grantrær. Noe på høyde med et menneske stod helt stille. Det virket mer vennlig, men samtidig ganske mystisk.

-"Hallo? hvem er du?"

Ekkoet fra ropet til Will hørtes over hele skogen. Det kom ikke noe svar. Will og gutten så spørrende på hverandre. Will la hånden på hodet til den lille gutten og sa: "jeg kommer straks, skal bare sjekke noe". Gutten nikket nervøst. Will gikk sakte mot skikkelsen, som tok et steg mot ham. Han så et jenteansikt.

Han snudde seg for å se etter gutten, men han var ikke lenger å se i den tette tåka. Jenta smilte forsiktig til Will, og med ett syntes han det var noe kjent med henne. Drageamuletten lå trygt inntil brystkassen hennes. Will ble målløs.

Jenta åpnet munnen for å si noe, men ble avbrutt av Will:

-"Du! Den amuletten, hvor fikk du den?"

Hun smilte usikkert, og så mistenksom på Will mens hun bøyde hodet ned mot amuletten.

-"Amuletten? Hva er det med den?"

Will svelget. " Det er en drageamulett, en slik jeg må ha for å bli en dragerytter." Han stirret redd på jenta. Hun så rart på ham, før hun brøt ut en snodig latter.

-"Mener du at du vil ha amuletten min? For å kunne ri en drage?" Hun lo igjen. -"Drager, faktisk! De finnes ikke," sa hun mens hun fortsatte å le. Will ble sint. --"Jo!" ropte han. Jenta sluttet å le. Hun så redd ut.

-"Hva er det som bringer deg hit i skogen ?" spurte Will.

-"Jeg leter etter broren min. Jeg hørte ham i sted. Han ropte. Han var redd." Jenta så ned i bakken. "Derfor er jeg her ute nå." sa hun, og så med ett strengt på Will.

-"Og du da?" spurte hun. Will var alvorlig. "Broren din er i god behold. Han så en drage i sted. Han var livredd. Så jeg førte dragen vekk, og vi møttes ved et tre der borte."

Jenta så skrekkslagen ut. "S-s-så… det finnes virkelig… d-d-drager?"

-"Kom, vi må gå bort til broren din," sa Will, og begynte å gå mot treet. Men gutten var vekk.

Will tenkte på alt som hadde skjedd. Hva betydde dette, og hva skulle han gjøre nå?

(skrevet av Ina)

kapittel 2

Will så utover vannet, mens han tenkte på hva han skulle gjøre.

Plutselig hørte han et rop om hjelp. Kunne det være jenta? Will la på sprang fra der lyden kom fra. Han kunne ikke skjønne hvem som var ute på dette tidspunktet. Men en ting var sikkert; han måtte finne den som ropte!

Etter en times tid hadde han enda ikke funnet noen. Han hørte fortsatt små rop om hjelp. Lyden ble svakere og svakere, det hørtes ut som om den som ropte var lenger borte nå. Will hadde ingen anelse om hvor han var. Han så ingenting siden det var midt på natten. Han gikk og tenkte på jenta han hadde sett ved innsjøen, og med ett snublet han over en stein og slo benet kraftig. Igjen hørte han ropet om hjelp, noe høyere denne gang.

I det han reiste seg, kjente han at noe var feil. Han klarte knapt å gå. Da han kjente på kneet, kjente han noe vått, det var blod!

Han fortsatte likevel å gå mot lyden. Til slutt så han en gutt som sto med ryggen til mot en fjellvegg. Han så livredd ut. Gutten oppdaget Will og pekte på dragen som så ut som om den skulle til å spise ham. Will så nølende på dragen. Han ville jo redde gutten, men han ville heller ikke skade dragen. Han ropte slik at dragen så på ham i stedet. Det virket som om dragen ble overrasket, og da den snudde seg mot Will, ropte han at gutten måtte løpe inn i skogen og gjemme seg. Will tok opp en stein som han kastet mot fjellveggen, slik at dragen ble distrahert bort fra ham. Så la han på sprang.

Da han hadde kommet et stykke inn i skogen, møtte han på gutten igjen. De satte seg ned ved tre og prøvde å få igjen pusten. Plutselig kjente Will at noen tok han på skulderen…

(Torgeir - 9.klasse)

Iris så seg rundt. Det var ikke noen å se. Ikke en eneste person. Hun hørte ikke fuglene synge, og det var ingen fisker som hoppet opp fra vannet. Hun gikk opp av vannet, og gikk hjemover.
Hun kom til gata der hun bodde sammen med moren, faren og broren. Iris gikk inn porten og inn døra til huset. Da hun kom inn, så hun at alle var borte. Det var ingen hjemme. Hun viste ikke hvor de var hen. Hun brydde seg egentlig ikke stort, men det var rart at ingen var hjemme. Hun gikk på rommet sitt å la fra seg amuletten på kommoden sin. Så gikk hun på badet og tok seg en dusj.

Da hun var ferdig i dusjen gikk hun på rommet sitt og tok amuletten og festet den rundt halsen. Der var den trygg. Hun hentet mobilen og prøvde å ringe på moren sin. Det var ikke noe svar å få. Hun prøvde for andre gang, ikke noe svar å få da heller.
Hun tenkte at de bare var ute en tur.

Hun satte seg på stuen og så på tv. Klokken ble 22.00 og det var fortsatt ingen hjemme. Iris begynte å bli trøtt. Hun la ut en nøkkel under dørmatten, slik at de kunne komme seg inn. Hun låste døra og slukket lysene inne. Så gikk hun å la seg i sengen sin.
Midt på natten hørte hun en lyd…

Helene 9.trinn

kapittel 1 Iris

Iris skyndte seg hjemover. Det var varmt i luften, og hun gledet seg til å komme hjem og ta seg en forfriskende dukkert i tjernet bak huset. Hun hadde valgt snarveien, og tok kraftig sats for å hoppe over bekken, som gikk stri og bred på denne tiden av året. I det hun landet på andre siden, merket hun at kjedet hun hadde rundt halsen løsnet, og at amuletten som var festet til det fløy gjennom luften i en bue og landet i bekken.
Å nei! Amuletten var det kjæreste minnet Iris hadde etter sin bestemor. Hun hadde fått smykket på bestemorens dødsleie, og hadde båret det rundt halsen siden. Hun strakte hånden ned i det kalde vannet og lette en stund før hun lettet fikk tak i det skinnende smykket. Hun tok seg tid til å beundre hvordan det skinte og blinket i sollyset, før hun festet låsen godt og hengte kjedet rundt halsen igjen.
Tjernet var mørkt og stille. Ved kanten vokste siv og gras tett, og lenger ute var bunnen dekket av lange vannplanter som slynget seg rundt beina når du svømte. Ikke akkurat den beste badeplassen ville noen si, men Iris elsket det. Hun dykket og svømte mot brygga. Under den gikk en slags sjakt eller tunnel som man kunne svømme gjennom og komme ut igjen i den større innsjøen lenger borte. Ingen visste om tunnelen utenom henne. Hun svømte rolig inn.

Will (iam:)
Will kavet seg gjennom krattet. Det var en vanskelig vei, men det var verdt strevet. Her ved innsjøen kunne han være alene.
Gildet hadde vart i tre dager. Han hadde fått streng beskjed om å være med, men ingen så ut til å bry seg om ham. Han ønsket inderlig at han også kunne ha vært en dragerytter, slik som onkelen og storebroren. Begge red hver sin gulldrage, - det viste at de var av høy rang.
For å bli dragerytter måtte man ha et spesielt merke over hjertet. Og så måtte man ha en spesiell drageamulett som knyttet et menneske og en drage sammen. Will hadde det riktige merket, men han ville ikke finne en drage som passet fra denne tiden. Det hadde sjamanen sagt. –Hadde han bare hatt en slik amulett!
Will stupte ut i vannet og svømte raskt ut mot steinen som stakk opp et stykke ute. Han satt lenge og så på vannymfene og fiskene.
Plutselig fikk han øye på ei jente som svømte under overflaten. Han stirret på smykket som blinket rundt halsen hennes. Det var en drageamulett! Jenta stirret forundre tilbake på ham. Will glapp taket i steinen og falt i vannet. Da han kom til overflaten igjen, var jenta borte…

Forord

Denne fantasyfortellingen har to parallelle handlinger som finner sted på samme plass, - men i to forskjellige tider – og kanskje i to forskjellige dimensjoner eller verdener?
Vi møter jenta Iris fra ”vår” tid, og gutten Will fra en helt annen tid, - drømmenes, mysterienes og eventyrenes tid……
Vil Iris’ og Wills veier møtes? Iris har en amulett som kan være nøkkelen til tidslåsen som skiller dem!

Bokbjørns bokverksted

Det var en gang.... Det jeg her skal fortelle... Året er...
Starten på en historie er alltid avgjørende for å få leseren interessert. Denne bloggen skal bli bok. Vær med og skap romanen. Du inviteres til å bidra både som forfatter og illustratør. Hver uke legges et nytt kapittel ut. Du inviteres til å dikte videre. Vi starter opp i uke 3.Da skriver bibliotekverter første kapittel i første bok produsert i Bokbjørns bokverksted.